Det definerende samfunnet

Hei! Dette er en noe frustrert utblåsning, kanskje også en litt fortvilet en.
I går var jeg på Halloweenfest, og der la jeg merke til en ting jeg ikke har tenkt så mye over tidligere. Kjæresten min var utkledd som Gene Simmons fra rockegruppa Kiss, og personlig hadde jeg valgt å sette sammen et kostyme på egen hånd, altså var det ikke noe spesielt jeg hadde tatt sikte på å etterligne. Jeg synes det er morsomt å sette sammen det jeg finner i klesskapet til noe nytt og eget. Selv om det ikke ble så altfor kreativt denne gangen, følte jeg likevel at jeg hadde noe som ingen andre kom til å ha. Det fikk jeg også rett i.

Halloween
Til sminken hentet jeg inspirasjon fra flere steder,
men jeg tok ikke sikte på å ligne noen.

Jeg og kjæresten dro ned på Gregers i 22-tiden, det var allerede masse folk der, og noe av det første jeg la merke til, var at de aller fleste prøvde å forestille noe de hadde sett tidligere. Og jeg sier ikke at det er noe galt i det. Det som frustrerte meg, var at de også prøvde å definere alle andre, selv de som hadde valgt som meg- å ikke kle seg ut som noe spesielt. Det var som om det fantes et stille krav om at alle måtte ligne på noe eller noen. Halloween går jo ut på at man skal se så skummel ut som overhodet mulig, men betyr det at man må kopiere andre for å få det til? Husk at de som i starten fant opp disse karakterene man kler seg ut som, også måtte tenke selv for å komme frem til dem. Jeg er sikkert å at det fortsatt finnes masse skumle karakterer i hodene på folk, som bare venter på å få bli presentert for andre.

Men, det er ikke dette jeg skulle frem til. Det som plaget meg, var at enhver skulle bli definert, uansett hva. Ei jente kom bort til oss, smilte da hun så Joakim og sa at han var utkledd som noen fra Kiss, før hun usikker spurte om jeg også skulle forestille noen fra det samme bandet. Ved et annet tilfelle satt vi rundt et bord, hvor en av guttene forteller hva alle skulle forestille, men han ble stille da han kom til meg. Det er akkurat dette jeg snakker om, behovet for å definere hverandre.

Tanken som skremmer meg mest ved dette, er at det gjenspeiler samfunnet vårt. Alle blir satt inn i båser og delt opp i grupper, kategorisert etter utseende og personlighet. Til og med ved et slikt arrangement som dette, hvor det er meningen at man skal være noen man egentlig ikke er til vanlig, blir man satt inn i bås.

Det er ikke rart at så mange jenter ligner hverandre nå til dags, at det er så få som tør å skille seg ut fra mengden. Det er fort gjort å havne utenfor samfunnet når man velger å kjøre sitt eget løp, og dette kom tydelig frem på denne halloweenfesten. Selv om det bare var uskyldig moro på festen i går, så jeg likevel tydelig at det gjenspeilte en utvikling i samfunnet- en utvikling som er langt skumlere enn kostymene som både ble definert og som ikke kunne defineres.

Jeg syntes det var viktig å ta opp dette temaet nå- I morgen er det selveste dagen, dagen for å kle seg skummelt, og jeg vil ikke at noen skal føle seg utenfor for å ha valgt et litt annet kostyme enn det som blir sett på som vanlig. Jeg støtter opp om de som tør å være annerledes, de som tør å kjøre sitt eget løp- det er tøft gjort å være udefinerbar i et samfunn som definerer alt.

-Veronica

Reklamer

NaNoWriMo!

November nærmer seg, og det betyr starten på National Novel Writing Month. Har aldri deltatt i dette før, men i år har jeg tenkt å prøve. Det er egentlig en ganske skummel tanke, og jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å skrive 50 000 ord på en måned. Men, jeg vil gi det et forsøk.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive en bok, og dette er en ypperlig sjanse til å få realisert denne drømmen. Sammen med tusenvis av andre over hele verden, skal man skrive det første utkastet til en bok. Jeg begynte på boka mi for en stund siden, og har skrevet snart to kapitler. Men, jeg tenkte at det kan vel ikke gjøre noe om jeg har begynt litt, hovedsaken er jo at man skriver og får ordene ned på papiret(eller på skjermen).

Jeg føler meg ikke så godt forberedt på å skrive 1 667 ord hver dag, da jeg hittil har hatt som mål å skrive 500 ord hver dag. Det blir litt av en overgang, og jeg håper at det vil gå seg til etter hvert. Men, på alle andre måter kan jeg vel egentlig si at jeg er forberedt. Jeg kjenner karakterene ganske godt, har laget en god oversikt over bokas struktur og vet ellers mye av hva som skal skje og når det skjer. Det jeg må konsentrere meg om nå frem til 1. november, er å utvikle karakterene mine, planlegge strukturen enda bedre og ellers oppdatere meg litt om hva jeg allerede har skrevet, da det er en stund siden jeg skrev på boka sist. I tillegg vurderer jeg å ta inn en karakter til, så jeg har nok å gjøre på den fronten, kan man vel si.

Noe annet jeg må få ut av verden før 1. november, er en liten artikkel jeg holder på å skrive til et lokalt blad på hjemstedet mitt. Så vil jeg også helst bli ferdig med en nyhetsartikkel jeg har i oppgave å skrive i studiet. Har mye å henge fingrene i frem til november, og enda mer i november. Gjerne sleng inn en kommentar om du også skal delta i NaNoWriMo, hadde vært litt morsomt  «å utveksle noen ord om ordene».
Ønsk meg lykke til!

-Veronica

Stephen King – On Writing

Nå for tiden holder jeg på å lese Stephen King – On Writing, en bok jeg har blitt veldig glad i. Her forteller Stephen King om hvordan han etablerte seg som forfatter. Selv om det er vanskelig å tro, var det vrient for han å komme gjennom nåløyet i begynnelsen. Han sendte inn flere små noveller til magasiner, men mange av dem ble avvist. Til tross for nederlagene, ga han ikke opp. Og du kan jo bare se hvor han er i dag.

Hans første suksess ble Carrie, men han har aldri likt hovedpersonen i boka selv. Ideen fikk han etter å jobbet som vaktmester på en skole, og en dag ble han og en kollega bedt om å skrubbe rust av dusjene i jentegarderoben. Han hadde aldri tidligere vært inne i garderoben før, og spurte sin kollega hva et av skapene i hjørnet var. Det viste seg å være et lager for tamponger. Senere oppdaget han at dusjene i jentegarderoben hadde dusjforheng, og han tenkte: Hva om det ikke hadde vært dusjforheng der? Ved å koble sammen disse to elementene, dusjer uten forheng og et skap med tamponger, kom han frem til sin første idè til karakteren Carrie White. For dere som ikke har sett filmen eller lest boken, er dusjer uten forheng og tamponger et av de første vendepunktene for karakteren.

Det å lese om hvor Stephen King får ideene sine fra, og hvordan hans verker senere har blitt verdenskjent, inspirerer meg overraskende mye. Jeg kjenner at jeg selv begynner å se muligheten i de enkle tingene, at alt har sin historie, og at mye av det er verdt å fortelle. Det gjelder bare å få ordene ned, og deretter fortelle dem riktig.

Jeg har bare kommet til side 95 foreløpig, men ser frem til å lese resten. For meg, som selv er skribent og fremtidig forfatter, er dette verdifull lesing. Jeg vil anbefale alle som har interesse for skriving til å lese denne boken, for selv om jeg ikke har kommet så langt, har den allerede gitt meg masse inspirasjon. Og jeg er sikker på at det ligger mer inspirasjon i de gjenværende sidene.

Om du selv ønsker å bli forfatter, vil jeg gjerne høre hva som inspirerer deg på veien.

-Veronica

7 personlige erfaringer med skriving

Siden den gang da jeg lærte alfabetet, har jeg skrevet tekster. I løpet av alle disse årene, har jeg opparbeidet meg en rekke med erfaringer om kreativ skriving. Her er noen av erfaringene jeg sitter med, men som jeg tror kan være til nytte for flere skribenter der ute:

1. Tving deg selv til å skrive ned noen ord hver dag.
Selv om det kanskje ikke alltid frister, du sitter med skrivesperre og det finnes andre ting du burde ha gjort i løpet av dagen, bør du alltid ta deg tid til å skrive ned noen ord. Du trenger ikke mer enn 5 minutter.

2. Skriv ned 3 ideer til tekster hver dag.
På denne måten har du alltid noe du kan skrive, og dermed ingen unnskyldning til ikke å skrive. Det trenger ikke engang være gode ideer, for selv dårlige ideer kan virke gode ved et senere tidspunkt.

3. Lag lister over ting du kan ha bruk for senere.
Dette kan være lister over fine navn, ting som kan skje i historier eller ord du liker. Jeg er stor-fan av lister, og lager lister over hva som helst, noe som har hjulpet meg mye.

4. Ta lærdom av bøkene du leser.
Mine ord er formet av de bøkene jeg har lest. Gjennom andre forfatteres bøker har jeg selv lært mye om oppbygning, karakterutvikling og ordvalg.

5. Bli kjent med karakterene dine.
Om du «kjenner» personen du skriver om, blir det også mye lettere å skrive om hen. Små detaljer kan ha mye å si, derfor er det lurt å gjøre denne jobben grundig.

6. Lukk nettsider som forstyrrer deg, og hold mobilen på en trygg avstand.
Distraksjoner hindrer deg i få skrevet ned det du vil skrive. Ofte kan man bli opptatt av for eksempel Facebook, og selv om du forteller deg selv at du leter etter inspirasjon, vil det gjøre mer ugagn enn nytte i forhold til skrivingen din.

7. Ikke vær kritisk til det du skriver.
Selvkritikk er en forfatters verste mareritt. Når du er for kritisk til det du selv skriver, ender det med at du ikke får skrevet i det hele tatt. Legg selvkritikken til sides og la ordene komme av seg selv, så kan du heller rette på det du har skrevet senere.

Håper at noen av mine erfaringer kan være til nytte for deg. Ikke mist troen på det du skriver, for etter å ha skrevet en god stund, vet jeg at resultatene kommer, og at tekstene blir bedre. Og som et lite bonus-tips: Om du sliter med å få ned ordene på arket, tenk på den gode følelsen du vil sitte med etterpå.

-Veronica