Sannheten om forfatterdrømmen – En reportasje

Hei! Nå er det lenge siden jeg har lagt ut noe på bloggen, derfor tenkte jeg at det var på tide å skrive noe her igjen. Fra august i fjor til februar i år gikk jeg et studie gjennom NKI som heter webjournalistikk, og dette går ut på hvordan man skal skrive artikler tilpasset til Internett. I februar hadde jeg eksamen i dette, og endte opp med karakteren B, noe jeg er fornøyd med. Jeg har lenge tenkt på å dele reportasjen jeg skrev, derfor tenkte jeg at jeg kunne gjøre det nå.

Reportasjen handler om vanskeligheten ved å komme gjennom nåløyet hos forlagene når man skal publisere en bok, og hvor mye arbeid som ligger bak et enkelt verk. Det er nok mer jobb enn hva mange tror, og kanskje vil flere oppdage dette gjennom reportasjen. Håper artikkelen kan være av interesse for noen der ute:

Sannheten om forfatterdrømmen
IMG_2966 (2).JPG
HEKTISK TILVÆRELSE: Forfattertilværelsen er ikke så enkel som mange tror.
FOTO: VERONICA KARLSMOEN

Et blankpolert skrivebord med utsikt mot havet, en kopp varm kaffe og med skriveblokken eller PC-skjermen klar til å skrive ned hva som helst. Om det er slik du tror forfattertilværelsen er, må du tro om igjen.

TEKST: VERONICA KARLSMOEN
veronica.karlsmoen@outlook.com


Papirene ligger overalt og løse lapper med små notater dekker skrivebordet, og selv om papirdunken under skrivebordet ble tømt i går, er den nå like full igjen.

Bak skrivebordet sitter en frustrert forfatter som krøller nok et ark sammen og kaster det i den overfylte søppeldunken. Skrivesperren har blitt et hverdagslig fenomen, en ond sirkel som forfatteren ikke klarer å slippe unna.

Et romantisert yrke
Å være forfatter handler om å beskrive det som andre mennesker ikke klarer å sette ord på. Det handler om å sette ord på følelsene og skape nye litterære bilder.

Og ikke minst handler det om å gi leseren en opplevelse gjennom teksten, en opplevelse som kan følge dem i lang tid etterpå.

Forfattertilværelsen ser kanskje svært avslappende ut, ingenting er vel som å kunne sitte foran dataskjermen dagen lang, eller bruke dagene på å drikke kaffe og se ut av vinduet.

Alt man trenger for å gjøre jobben er litt fantasi og noe å taste eller skrive på. Men også dette yrket har sine mørkere sider.

Perfeksjonen som fiende
Og en av disse mørkere sidene ved yrket og som forfattere ofte sliter med, er perfeksjonen. Teksten skal helst være perfekt da den kommer ned på arket, noe som kan få skrivingen til å stoppe opp helt.
Og er det noe som er verre enn tanken om at alt skal være perfekt, så er det skrivesperren som følger den.

Skrivesperren er det stadiet da forfatteren sitter fast, og ikke klarer å komme seg videre med skrivingen. Det er perioder da ordene ikke vil komme ut, og om de kommer frem blir de straks visket ut igjen.

Den spanske forfatteren Albert Sánchez Piñol, forfatteren bak Pandora I Kongo fra 2007, skriver dette om temaet i den samme boken(s.237):

“Yes, I felt very small. The typewriter seemed larger than a piano,I was less than a molecule. What could I do? I drank more.”

Forfatter og poet
Til tross for at det hele virker håpløst og usannsynlig, er det titt og ofte noen som skinner gjennom med sine bøker. Og en av de som bidrar med å tenne håpet om og en dag få bli publisert, er forfatter og poet Kjersti Bronken Senderud.
1.JPG
Vi sitter i et rom på samlingsplassen Blaarud, rommet er dekket med bokhyller på alle kanter. Kjersti går i gang med å lete etter ei bok, men rekkene med bøker har på mystisk vis krympet siden sist hun var her.

Hun er nemlig her en gang i måneden for å holde skrivekurs for en fast gruppe, og dette kurset foregår denne mandagskvelden.
-Jeg leter etter en bok jeg tenkte å bruke på skrivekurset etterpå, forteller hun.

Til slutt finner hun boken og legger den på bordet til etter intervjuet. Boken hun har funnet frem er Siste Fortellinger av Karen Blixen. Deretter er hun klar.

-Jeg leste mye da jeg gikk på ungdomsskolen, men begynte ikke å skrive før i de sene tenårene, forteller hun, og presiserer at hun begynte å skrive da hun var rundt 16-17 år.

En dypere måte å tenke på
Kjersti har gitt ut til sammen ti bøker, og åtte av dem er diktbøker. Hun kommer opprinnelig fra Løten, men bor i Oslo til vanlig.

-Hvorfor jeg skriver? Det var et vanskelig spørsmål, sier hun. Kjersti stopper opp og leter etter de rette ordene.

-Det er jo en måte å uttrykke seg på og en dypere måte å tenke. I begynnelsen brukte jeg skrivingen til å gi form til uroen jeg følte, forteller hun.

Temaene hun berører i skrivingen sin er mangfoldig, men hun kan blant annet nevne at hun skriver mye om grensetilstander, bevissthet og om forholdet mellom mennesker og språk. I det siste har hun også skrevet mye om forholdet mellom det store og det små.

-Hvor begynner mennesket, og hvor slutter det? Spør hun, det er et spørsmål hun tenker mye over.

Lang prosess
Å skrive en bok er en ensom jobb, og mange forfattere trenger å ha det helt stille rundt seg under prosessen.

-Alle bøker er store utfordringer. Det finnes ulike faser under skrivingen, det er den berusende følelsen i starten, og så den mer tvilende fasen etterhvert. Til slutt er utfordringen å sette boken sammen til en helhet, forteller Kjersti om prosessen.

For det å skrive en bok er ingen lett oppgave, prosessen krever både tid, energi og disiplin. Det kan være vanskelig å forstå hvor mange timer i ensomhet forfatteren bruker med sitt verk, selv de korteste bøkene kan ha vært gjennom en lang prosess på forhånd.

-Folk ser ikke så lett alt arbeidet som ligger bak, forteller hun videre.

Mange krevende runder
Og kanskje er det heller ingen enkel oppgave å tenke seg til hvordan en bok blir til. Bak resultatet ligger det nemlig mange timer med fortvilelse og tapt mot, selv de mest vellykkede bøkene er ikke noe unntak.

Et første utkast er ofte rotete og inneholder mange løse tråder, og forfatterens jobb er å knyte dette sammen til noe lesbart. Noen ganger kan det føles som om man prøver å gjøre søppel om til kunst, en følelse som raskt kan ta livet av motivasjonen til å fortsette med boken.

Å få ferdigstilt et første utkast kan ta alt fra en måned til flere år, og da det første utkastet er i boks, gjenstår en ny runde.

I runde nummer to går man i gjennom hele manuset på nytt og luker ut unødvendigheter i teksten, slik at selve historien kommer tydeligere frem.

Det er som å slipe en diamant, man må pusse vekk det overflødige smusset for at diamanten skal skinne gjennom.

Mange forfattere bruker flere år på å skrive en og samme bok. Lars Saabye Christensen brukte for eksempel 20 år på å skrive “Halvbroren”, (Sider – roman) som ble utgitt i 2001. Ti år senere ble det laget en TV-serie basert på boken.

Hard konkurranse
Å se boken sin på trykk er blitt beskrevet som både en fantastisk og en surrealistisk opplevelse. Men veien dit er lang, selv etter å ha funnet et forlag som er villig til å publisere boken.

Det er lett å knytte spesielle bånd til boken man selv har skrevet, og avslagene fra forlagene kan derfor bli vanskelige å takle. Noen bukker under etter gjentatte avslag, mens andre fortsetter å prøve.

For selv om man bruker flere år på å finpusse et manus, har den likevel ingen garanti for å bli publisert. Tidsbruken er irrelevant hos forlagene, hvor det bare er innholdet i boken som teller.

Over 6 000 manus I 2015
Og forlagene får inn mengder av manus som de må gå gjennom. I 2015 mottok norske forlag over 6 000 potensielle manus. Siden bare 1 av 100 manus blir utgitt som bøker, vil det si at forlagene sammenlagt publiserte rundt 60 nye bøker i fjor.

Gyldendal alene fikk inn 1600 manus, Achehoug omlag 1500 og Cappelen mottar cirka 800 manus i året. Tallene er hentet fra Bergens Tidende.

Cappelen Damms redaktør Frederik Lønstad fortalte dette i et intervju fra april 2015:
-Når vi refuserer så mange manus er det fordi det er vanskelig å skrive godt. Og de som kommer ut er vi desto stoltere over å utgi.

Trykk her for å lese hele intervjuet med Frederik Lønstad.

Også de store har slitt
Men det er ikke bare dagens forfatterspirer som sliter. Selv om det er vanskelig å tro, har også de store forfatterne gått gjennom de samme problemene.

J.K. Rowling, som står bak de verdenskjente Harry Potter-bøkene, ble først publisert etter det trettende forsøket. Vladimir sendte inn sitt manus 26 ganger før det ble publisert, mens Stephen King prøvde seg 30 ganger før han kom gjennom med sin debut Carrie.

Likevel er det ingen av disse som innehar rekorden. En amerikansk forfatter ved navn William Saroyan, som er mest kjent for sin novelle The Human Comedy fra 1943, ble avslått hele 6 000 ganger før novellen endelig ble publisert.

Den fullstendige lista over kjente forfattere som har slitt seg til toppen, kan du se her.

Ga aldri opp håpet
Når et manus blir avslått, får man som regel heller ingen beskjed om hvorfor manuset ikke ble trykket. Ofte må forfatteren sende inn til flere forlag før noen tar det i mot. Nederlagene kan være harde å takle, siden boken er noe man har brukt mye tid på.

Til tross for nederlagene disse forfatterne har gått gjennom, ga de aldri opp håpet om at akkurat deres bok skulle komme i trykken en gang. Og se hvor de er i dag, dette er noen av de største forfatterne verden har å tilby, og som det er vanskelig å forestille seg uten.

Hvor hadde vi vært uten Harry Potter-bøkene, eller Stephen Kings populære grøsser-romaner? Hva om “Ondskapens Hotell” og “It” aldri hadde blitt publisert? Det er ikke greit å si.

Det faktum at disse forfatterne som en gang slet har blitt så store i dag, burde være nok til å inspirere nye forfatterspirer. Det er knapt om plassen hos forlagene, men disse forfatterne har bevist at med litt innsats, tålmodighet og stå-på-vilje, er det mulig å nå frem.

Skriver for Oktober Forlag
Selv skriver Kjersti for Oktober forlag, og forteller at tett dialog med forfatteren er et viktig element hos forlaget.

-Oktober forlag er ikke slik at de sier at “nå er du antatt,” det har de ikke sagt om noen av bøkene mine. Noen forlag gjør det veldig klart, men ikke Oktober. Om det blir en bok eller ikke kommer mer frem gjennom dialogen, forteller hun.

Hun forteller at det var på grunn av den daværende redaktøren Anne Gjeitanger at hun valgte å sende sitt første manus til Oktober Forlag. Det var også det eneste forlaget Kjersti sendte til.

-Anne Gjeitanger var kjent for å være en veldig god leser, og derfor ville jeg gjerne ha henne som redaktør, forteller hun.

Leder flere skrivekurs
Å lede et skrivekurs som skal hjelpe potensielle forfattere på vei til suksess kan være en stor jobb, og særlig når man gjør det flere steder i landet. For det er ikke bare dette skrivekurset hun leder.

-Skal vi se, begynner Kjersti og tenker seg godt om før hun svarer. Noen sekunder etter ramser hun opp alle skrivekursene hun holder.

-Det er her, på Bredtvet, Tante Gerda og så er det eldrekursene for Bymisjonen. I tillegg underviser jeg på forfatterstudiet i Bø, forteller hun.

Hun sier seg enig i at det er en del å holde styr på. Midt oppe i det hele må hun jo også finne tid til sin egen skriving, og for det har hun faste tider på året.

-Jeg har en måned om høsten og vinteren til min egen skriving, i tillegg til at jeg har en lang periode om sommeren. Under disse månedene takker jeg nei til oppdrag så langt det lar seg gjøre, forteller hun.

Mange råd til forfatterspirer
Intervjuet nærmer seg slutten, men fortsatt er det igjen et spørsmål som mangler svar. Hvilke råd har hun selv å gi til nye forfatterspirer?

Kjersti besvarer spørsmålet med iver, det virker som om hun er glad for å få dele sine erfaringer ved skrivingen.

-Man må stole på seg selv under prosessen og passe på å være ydmyk ovenfor de riktige leserne. Samtidig er det viktig å ikke svikte seg selv, forteller hun.

Hun forteller videre at man skal være undersøkende, åpen og lese annen litteratur.
Med lang erfaring har man automatisk mange tips å dele, derfor deler hun gjerne noen til.

-Som upublisert forfatter har man rett til å sende til flere forlag samtidig. Det ligger ingen forpliktelser da, forteller hun.

Etter å ha tenkt seg om, kommer hun på det som kanskje er det viktigste ved forfattertilværelsen.

-Du må hele tiden vite hvorfor du skriver, det må ligge noe til grunne i deg. Man blir ikke forfatter fordi det høres fint ut, for så glamorøst er det ikke, avslutter hun.

Skrivesjeler samles
Folk strømmer inn på rommet hvor vi sitter.
-Er det greit at vi går gjennom her? Utbryter en av dem og smiler. Kjersti kikker på klokken og blir overrasket over hvor mye den har blitt.

Det er snart på tide å sette i gang skrivekurset, og jeg er så heldig å få være med på det.

Vi avslutter intervjuet og beveger oss inn på rommet ved siden av. Det er her skrivekurset skal holdes. Avlange bord er stilt opp i en stor sirkel, og veggene er dekket av drømmefangere som en av deltakerne har laget.

Et brett med te og kaffe står på et av bordene, og etterhvert som deltakerne samles, blir brettet sendt rundt. Lukten av drikkene sprer seg rundt i rommet, kompanert med rasling i papir og testing av penner.

Kjersti finner frem Siste Fortellinger, boken hun fant frem under intervjuet og blar opp. Dagens oppgave er en novelle kalt Ubeskrevne blad, forteller hun og begynner å lese den. Vi skal lytte og la oss inspirere til å skrive en egen tekst ut ifra denne novellen.

Stillheten senker seg
Vi får en halvtime til rådighet før tekstene skal presenteres for hverandre. Rundt det sammensatte bordet sitter det sju deltakere, de fleste av dem har vært med på skrivekurset i minst ett år.

Stillheten fyller rommet, det eneste som kan høres er lyden av penner og blyanter som glir over papiret i raske bevegelser. En og annen kopp med kaffe blir fylt opp, før et igjen er stille.
2.JPG
-Nå er det igjen fem minutter før vi tar en ti-minutters pause, forteller Kjersti. Et sukk går gjennom rommet, kanskje fra noen som gjerne skulle hatt litt mer tid på seg.

I pausen er det tillatt å jobbe videre med teksten sin, og noen benytter derfor sjansen til å finpusse den før gjennomgangen.

Gode tilbakemeldinger
Skribentene samler seg igjen rundt bordet, og en etter en leser vi opp tekstene vi har produsert. Hver skribent får tilbakemeldinger fra de andre, også fra Kjersti.

Det er fine ting som blir sagt om tekstene, det er få som har noe negativt å påpeke.

Kjersti går i dybden da hun gir tilbakemeldinger, det er tydelig at hun liker det hun gjør og at hun tar alle på alvor.

-Teksten din har en veldig god driv, og du dveler ikke med å spole tiden fremover i fortellingen der det trengs, forteller hun om en av tekstene.

Sterke inntrykk
Så har alle fått lest opp tekstene sine, de fleste ser ut til å være fornøyde med hva de har fått til. Tankefulle fjes fyller rommet, tekstene setter sitt inntrykk på folk.

Det blir romstert med jakker og utstyr. Noen putter blyant og papir tilbake i sekken, andre tar simpelt hen skriveblokken under armen.

Deretter takker vi for nå og går.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s