Jeg ble utsatt for hacking!

16286816560_942bee8d6f_z
Det er ubehagelig å vite at noen andre forsøker å bruke av dine penger. (Foto: Frankieleon)

For to uker siden brukte jeg det samme passordet på nesten alle nettsider jeg bruker. Og forrige onsdag fikk jeg igjen for det.

En av de dummeste tankene man kan tenke, er: «det skjer ikke meg.» Det finnes så mange mennesker i verden, så hvorfor skulle det hende akkurat meg? Det gir mening å tenke slik, og det gir en følelse av trygghet. Men denne tryggheten er falsk. Ting skjer, og det finnes en sjanse for at det også skjer med akkurat deg.

Det begynte med et varsel fra Facebook på mobilen. De hadde sperret Facebook-kontoen min på grunn av mistenkelig aktivitet. Jeg gikk gjennom sikkerhetstiltakene for å gjenopprette kontoen, hvor det stod at den uvedkommende var fra Kristiansand. Facebook spurte: «Var dette deg?», og det var det ikke, så jeg trykket nei. Deretter skulle jeg få tilsendt et nytt passord på e-posten. Det var der ting ble verre.

Jeg åpnet e-posten min og oppdaget at det lå en mail fra Amazon der. Det var en e-post som inneholdt et nytt passord til Amazon-kontoen min, og den var åpnet. Jeg visste at det ikke var jeg som hadde åpnet den.

Det var her at ting virkelig begynte å bli skummelt. Hackeren hadde kommer seg inn på min Facebook, e-mail og så Amazon. Hadde det bare gjaldt Facebook hadde det ikke vært så ille, men nå var det også penger involvert. Mine penger.

På dette tidspunktet hadde jeg panikk. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg følte at jeg hadde mistet kontroll. Hackeren hadde tatt over Amazon-kontoen min, og da jeg gikk inn på Amazon, oppdaget jeg at det lå en MacBook til over 1000 dollar i handlevognen. Så fikk jeg en ny mail fra Amazon.

Det var da jeg logget meg inn på banken. Jeg fikk sperret kortet mitt, og samtidig overførte jeg alt jeg hadde på brukskontoen over til sparekontoen. Mamma ringte til banken for meg, og fortalte at jeg hadde blitt hacket. De var veldig behjelpelige, og skulle sende meg et nytt bankkort i posten. De gikk også gjennom de siste transaksjonene som lå inne, og som enda ikke hadde gått ut fra kortet mitt. Heldigvis fant de ikke noe mistenkelig. 

Jeg leste e-posten fra Amazon, og var redd for at handelen allerede hadde gått gjennom. Heldigvis hadde Amazon stoppet handelen, fordi de så at det foregikk noe mistenkelig. Men kampen var likevel ikke over. Hackeren hadde byttet til sin egen e-post på Amazon, så på dette tidspunktet hadde jeg null kontroll over kontoen. Jeg klarte ikke å logge meg inn på min egen Amazon-konto. Hadde det ikke vært for at Amazon oppdaget at det foregikk noe mistenkelig, hadde jeg blitt frastjålet rundt 8 000 kroner.

Mens jeg var inne på e-posten min og forsøkte å gjenvinne kontrollen over Amazon-kontoen, merket jeg at noen andre var inne på e-posten samtidig.
Jeg forsøkte å sende nytt passord slik at jeg kunne komme meg inn på Amazon, men disse e-postene ble hele tiden slettet med en gang de tikket inn.  Jeg forstod raskt at jeg ikke var alene om å være innlogget på e-posten.

Jeg følte at det ble en kamp mot klokka. Om jeg ikke klarte å gjenvinne kontrollen snart, ville hackeren ta fullstendig kontroll over både Amazon-kontoen og  e-posten min. Jeg måtte bytte passord på e-posten min to ganger før jeg endelig vant tilbake kontrollen. 
Senere fikk jeg beskjed om at Amazon hadde stengt kontoen min, og at jeg måtte ringe dem for å få åpnet den opp igjen. Da følte jeg meg lettet.

Da jeg hadde gjenvunnet kontrollen og hackeren hadde gitt opp, oppdaget jeg at de hadde sendt en norsk mail fra e-posten min til Amazon:
2017-02-26

Jeg forstår ikke helt hva de mente med e-posten, om den var rettet mot meg eller mot Amazon, men det hele var ganske ubehagelig og skummelt. Jeg sendte et nytt svar(den øverste som står på engelsk), hvor jeg skrev at det ikke var jeg som hadde sendt den, og jeg spurte om de kunne slette kontoen min. I stedet ble kontoen sperret. Jeg vegrer meg litt for å åpne kontoen igjen, men jeg tenker på å gjøre det.

Hele denne hendelsen satte en støkker i meg, og siden da har jeg byttet ut alle passordene mine. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort om jeg stod alene midt oppe i det hele, for mens det foregikk, var jeg ikke i stand til å tenke klart. Heldigvis hadde jeg både mamma og min forlovede med meg, og sammen klarte vi å gjenvinne kontrollen.

Hadde det ikke vært for at jeg også oppdaget det så tidlig, er det langt fra sikkert at vi hadde klart det. Og det er ganske skummelt å tenke på. Hackeren handlet raskt, og hadde kanskje klart å gjennomføre kjøpet hvis jeg hadde oppdaget meldingen fra Facebook på et senere tidspunkt.

Det er ganske skremmende å vite at noen forsøker å stjele identiteten din. At noen later som om de er deg, og utfører handlinger som om de skulle ha vært deg. Jeg var nær ved å miste en stor sum penger, og jeg har lært av mine feil. Fra nå av skal jeg bytte passord oftere, og aldri bruke det samme på flere steder. Denne gangen gikk det heldigvis bra, og jeg håper at dere som leser dette, tenker over om dere selv er beskyttet godt nok mot hackerne. Jeg vet i alle fall at jeg er godt beskyttet nå, for det er ingen opplevelse jeg vil oppleve en gang til.

-Veronica

Reklamer

Lola har fått seg sko!

lola-med-sko-2
Hei! I dag vil jeg fortelle om en liten morsomhet, for hunden vår har fått sko. Og det er ganske morsomt.

Vi fikk en pakke i posten i dag, og det viste seg å være skoene som Joakim hadde bestilt til Lola. Det er egentlig mer gummistøvler, ganske fine er de også. Og vi tenkte at nå som skoene hadde kommet, så måtte vi jo prøve dem på henne.

Det som er med hunder og sko, er jo at de ikke alltid kommer helt overens, spesielt de første gangene, fordi det er uvant å ha dem på. Og Lola er bare delvis vant med å ha noe på føttene. Da er det som oftest sokker hun har på, men hun er absolutt ikke noe glad i det. Og vi bruker det bare når det er for kaldt for henne å gå uten, og denne vinteren har hun derfor ikke brukt sokkene så veldig mye.

Tilbake til skoene. Lola fikk sko, og vi satte dem på henne. Vi syntes de var veldig gode og lettvinte, noe Lola ikke var helt enig i. Hun klarer ikke å gå ordentlig med sokker på, og det ble enda verre med skoene, som var hakket større og mer klumpete enn sokkene. Det resulterte i en litt finurlig gange. Hun sparket med føttene til alle kanter og var ikke helt seg selv, men for oss som så på, var det ganske festlig. Hva skal man si? Det så ganske komisk ut. Men det er sikkert ikke så lett å være en hund med sko på.

Heldigvis fikk jeg filmet hele opptrinnet, men dessverre får jeg ikke lastet den opp her. Den ligger ute på Facebook, til de som er venn med meg. Til dere andre må jeg bare beklage.

lola-med-sko2-2
Hun kler dem godt, ikke sant? Og hun blir nok vant med dem etterhvert, bare hun får sparket litt fra seg. Nå blir hun i alle fall ikke våt og kald på beina, og det er jo det som er det viktigste.

-Veronica

Nytt år og nye mål

Først og fremst: Godt nyttår til dere alle!

Et nytt år ligger foran oss, og jeg vil tro at mange har håp og drømmer for dette året. Jeg kan iallefall si at jeg selv har det. Dette er tiden for å sette seg mål for året, og selv om mange nyttårsforsetter kommer til å ryke i år også, er det alltid morsomt å se hvilke man klarer å holde.

Ett av mine nyttårsforsetter for dette året, er at jeg skal bli flinkere til å blogge. Jeg vet at jeg har vært ganske dårlig på det den siste tiden, og jeg skal skjerpe meg. Dette året skal jeg forsøke å blogge mer.

Et annet nyttårsforsett jeg har, er at jeg skal skrive 500 ord hver dag. 500 ord som er av betydning, og ikke bare notater som senere blir gjemt og glemt. Jeg vil at ordene jeg skriver skal bety noe,  og at jeg skal komme noen vei med dem. Det er derfor jeg har satt meg dette målet, og forhåpentligvis klarer jeg også å følge det. Jeg skal iallefall gjøre et forsøk.

Dette er også året da jeg skal fokusere mer på å revidere det jeg allerede har skrevet, og det innebærer blant annet å revidere «Digitalia». Det er faktisk nesten akkurat ett år siden jeg skrev utkastet til denne boken, og det klør i fingrene etter å ta det frem igjen, noe jeg har tenkt å gjøre allerede denne måneden. Forhåpentligvis får jeg sendt inn manuset til et forlag i løpet av dette året, noe som er spennende å tenke på.

Jeg har også satt meg som mål å bli flinkere til å hekle og sy, og dette ser ut til å gå rette veien. Hittil i år er det vel det jeg har gjort mest av.

Hvilke nyttårsforsetter har du satt i år?
Tror du at du klarer å holde dem?

-Veronica

Du skulle ha fylt 72

Bestemor2
I dag skulle du, kjære bestemor, ha fylt 72 år.

Du gikk bort i mai 2013. Jeg har hatt dager hvor jeg har savnet deg mye siden den gangen. Vi hadde et nært forhold og hadde det ikke vært for deg, hadde jeg heller ikke vært i live. Jeg er deg evig takknemlig for det.

Vi tilbrakte mye tid sammen og jeg setter stor pris på all den tiden jeg fikk med deg. Det var alltid gøy å spille kort med deg, som regel spilte vi 500. Det savner jeg.
Var det noe jeg ville snakke om kunne jeg komme til deg. Du lyttet til det jeg sa og var interessert i det jeg fortalte. Jeg likte også å høre på deg, da du fortalte historier fra ditt liv. Det gikk også an å spøke med deg og vi hadde mange morsomme samtaler. Jeg tenker fortsatt på latteren din, den vil jeg aldri glemme.

Jeg husker hvordan tøflene dine subbet mot bakken, og hvordan beinet alltid gynget mens du leste bøker. Du koste deg da. Du leste ofte serier som Sønnavind og Sagaen om Isfolket. Jeg husker at du leste mye av Margit Sandemo, det har blitt et navn som er godt prentet inn i meg. En dag skal jeg også lese bøkene hennes.

Og takket være deg, er jeg også veldig interessert i å lese bøker. En dag skal jeg skrive og gi ut mine egne bøker, vil du være stolt av meg da? Det tror jeg, for du har alltid vært stolt av oss barnebarna.

Bestemor
På butikken handlet du ivrig inn ting til oss barnebarna, og rundt påsketider kjøpte du store lass med påskeegg i lilla kartong til oss.

Det som var litt morsomt med deg, var at hver gang du fikk dilla på noe kjøpte du ikke noe annet. Det var pæreskinke og flatbrød, appelsinkjeks og selvfølgelig Urge, som du drakk så lenge jeg kan huske. Jeg kan nesten ikke huske at du drakk noe annet, kanskje litt melk en gang i blant, men det er Urge du virkelig likte. Og det var også sånn du uttalte det: Rett frem. I en periode kjøpte du masse Bixit, jeg spiste så mye at jeg fortsatt er lei av kjeksen i dag.

Når jeg i senere tid har spist flatbrød med pæreskinke, tenker jeg alltid på deg og hvordan du stod bøyd over brødfjøla og skar opp biter av skinka. Det ligger mye minner i dette enkle måltidet, noe som gjør det til noe større og bedre. Hver gang jeg spiser dette, er det som om du er tilbake hos meg.

Og på denne dagen, 1. mai 2016, skulle du ha fylt 72. Vi skulle ha kommet på besøk, tatt med en bløtkake og sittet hos deg. Vi skulle ha snakket sammen og tatt litt ekstra vare på deg.

Jeg husker for mange år tilbake, da vi stelte i stand til en stor bursdagsfest for deg. Og vi barna var omtrent like spente som deg, kanskje enda mer. Du visste jo ingenting om det som skulle skje, og vi var så spente på reaksjonen din. Du hadde bind for øynene da vi kjørte i vei mot grendehuset i Eltedalen, hvor folket ventet. Og overrasket, det ble du. Jeg tror at de fleste husker dette som en veldig fin dag. Og det tror jeg du gjorde også.

Bestemor3
En natt drømte jeg om deg, bestemor. I drømmen fikk du beskjed av legen om at du hadde tre dager igjen å leve, og jeg var glad. Glad, fordi jeg skulle få tre dager til sammen med deg. Det var nesten som en liten bonus, disse tre dagene, og jeg følte ikke annet enn glede. Det hele føltes så virkelig, selv om jeg var klar over at jeg drømte. Kanskje var du hos meg? Savnet du meg? Det var en fin drøm, en slik drøm man husker i lang tid etterpå.

Kjære bestemor, i dag tenner vi et lys ved graven din. Det blir ingen kake, men kanskje noen ord for å minnes deg. Du ble ikke mer enn 69 år, jeg synes du gikk bort altfor tidlig. 69 år er ingen alder, du hadde fortsatt så mange år igjen. Du hadde til og med sluttet å røyke, noe ingen av oss noen gang trodde at ville skje. Men kanskje var det allerede for sent. Kroppen tålte ikke mer.

Jeg savner deg veldig og jeg minnes alle de gode stundene vi fikk sammen. Du skulle ha fylt 72 år i dag og vi skulle ha feiret deg. Slik ble det ikke. I dag tenker jeg litt ekstra på deg og alt du har betydd for meg opp gjennom årene. Du betyr fortsatt mye for meg, du må ikke tro noe annet. Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg, så mye som har skjedd siden du gikk bort. Ting jeg aldri får fortalt deg, ting som jeg vet ville ha gledet deg.

Min gode og snille bestemor, jeg skulle ha gjort så mye for å fortsatt kunne ha deg her. Det er vondt å miste noen som står en nær, det vet jeg.

Kanskje vil vi en dag møtes igjen. Og om vi ikke skulle gjøre det, står du fortsatt sterkt i minnet mitt. Jeg skal ikke glemme deg, det lover jeg.

I tankene gir jeg deg en stor bursdagsklem bestemor, for det fortjener du. Husk at jeg fortsatt er veldig glad i deg.

-Veronica

Mange baller i luften

3108575590_444c77937d_z
Jeg trives med mange baller i luften. (Kilde: Alex Abian)

For tiden jobber jeg med mange skriveprosjekter. Flere av dem har tidsfrister, andre har tidsfrister som jeg har selv har satt. De to siste månedene har vært hektiske, og slik kommer det nok til å være i minst et par uker til. Men jeg trives med det.

Først og fremst er det barneboken som jeg skrev om tidligere. I skrivende stund er jeg på kapittel 35 av cirka 42 planlagte, antakelig blir det nok et par kapitler ekstra. Og jeg må si at jeg begynner å bli rimelig lei av å skrive på boken, så jeg ser frem til å bli ferdig med den. Heldigvis nærmer jeg meg slutten med stormskritt, og det føles godt.

Ved siden av skriver jeg på et skuespill. Leveringsfristen for konkurransen jeg skal delta på, er 11. mars. Det å skrive skuespill er ikke så vanskelig som jeg hadde trodd, og det går også rimelig fort. Jeg startet å skrive på skuespillmanuset for rundt 3-4 dager siden, og jeg har allerede skrevet 16 sider. Den totale lengden skal være på mellom 40 og 50 sider, men jeg tror ikke det blir noe problem. Det er egentlig godt å drive med noe ved siden av boka, for når jeg blir lei av å skrive på den, kan jeg bare gå over på skuespillet.

For noen dager siden leverte jeg også en tekst til en annen konkurranse. Temaet var vennskap, og jeg skrev om meg og Lola. Det er ganske spennende å vente på svar, og å se hvordan teksten blir mottatt.

I tillegg er det en skrivekonkurranse som går ut i slutten av februar, denne har jeg så vidt startet på. Det skal ikke være så langt, maks 1 000 ord, derfor stresser jeg ikke så mye med den riktig ennå. Jeg vet heller ikke om jeg rekker å delta på den midt oppe i det hele, men jeg skal forsøke.

Når jeg endelig blir ferdig med det første utkastet til barneboka, skal jeg begynne å revidere den første boken min. Planen er å lese gjennom hele boken i mars, for å finne de største feilene. Dette er noe jeg gleder meg til, for jeg har omtrent ikke sett på manuset siden jeg skrev det ferdig i desember. Jeg tror det venter meg mange overraskelser på disse sidene. Jeg vet jo at også revideringen kommer til å bli slitsom etterhvert, men jeg gleder meg likevel til å sette i gang. For selv om jeg husker mye av det jeg har skrevet, tror jeg også at det finnes mye der som jeg ikke husker å ha skrevet.

Og ikke minst så gleder jeg meg til å sette i gang med mitt neste bokprosjekt. Det blir nok ikke før på lenge, antakelig ikke før til november igjen, og jeg tror også at det er greit å vente til da. De to første bøkene mine er blitt skrevet på svært kort tid, og når jeg nå blir ferdig med Digitalia, tror jeg at det blir greit med en pause fra bokskrivingen.

Likevel blir det ikke helt pause, for i tillegg til alt dette, skriver jeg også på en diktsamling jeg tenkte å gi ut etterhvert.

Som du ser, har jeg nok å drive med. Det går av mye tid til skrivingen, men jeg liker det. På toppen av det hele, forsøker jeg også å være litt aktiv på mine to blogger. Denne måneden har det ikke blitt så mye skriving på denne bloggen, men jeg regner med at jeg kommer sterkere tilbake neste måned. Når jeg har litt mer tid.

*Liker du å ha mange baller i luften?
*Hvilken hobby tar opp mest tid hos deg?

-Veronica

 

Det definerende samfunnet

Hei! Dette er en noe frustrert utblåsning, kanskje også en litt fortvilet en.
I går var jeg på Halloweenfest, og der la jeg merke til en ting jeg ikke har tenkt så mye over tidligere. Kjæresten min var utkledd som Gene Simmons fra rockegruppa Kiss, og personlig hadde jeg valgt å sette sammen et kostyme på egen hånd, altså var det ikke noe spesielt jeg hadde tatt sikte på å etterligne. Jeg synes det er morsomt å sette sammen det jeg finner i klesskapet til noe nytt og eget. Selv om det ikke ble så altfor kreativt denne gangen, følte jeg likevel at jeg hadde noe som ingen andre kom til å ha. Det fikk jeg også rett i.

Halloween
Til sminken hentet jeg inspirasjon fra flere steder,
men jeg tok ikke sikte på å ligne noen.

Jeg og kjæresten dro ned på Gregers i 22-tiden, det var allerede masse folk der, og noe av det første jeg la merke til, var at de aller fleste prøvde å forestille noe de hadde sett tidligere. Og jeg sier ikke at det er noe galt i det. Det som frustrerte meg, var at de også prøvde å definere alle andre, selv de som hadde valgt som meg- å ikke kle seg ut som noe spesielt. Det var som om det fantes et stille krav om at alle måtte ligne på noe eller noen. Halloween går jo ut på at man skal se så skummel ut som overhodet mulig, men betyr det at man må kopiere andre for å få det til? Husk at de som i starten fant opp disse karakterene man kler seg ut som, også måtte tenke selv for å komme frem til dem. Jeg er sikkert å at det fortsatt finnes masse skumle karakterer i hodene på folk, som bare venter på å få bli presentert for andre.

Men, det er ikke dette jeg skulle frem til. Det som plaget meg, var at enhver skulle bli definert, uansett hva. Ei jente kom bort til oss, smilte da hun så Joakim og sa at han var utkledd som noen fra Kiss, før hun usikker spurte om jeg også skulle forestille noen fra det samme bandet. Ved et annet tilfelle satt vi rundt et bord, hvor en av guttene forteller hva alle skulle forestille, men han ble stille da han kom til meg. Det er akkurat dette jeg snakker om, behovet for å definere hverandre.

Tanken som skremmer meg mest ved dette, er at det gjenspeiler samfunnet vårt. Alle blir satt inn i båser og delt opp i grupper, kategorisert etter utseende og personlighet. Til og med ved et slikt arrangement som dette, hvor det er meningen at man skal være noen man egentlig ikke er til vanlig, blir man satt inn i bås.

Det er ikke rart at så mange jenter ligner hverandre nå til dags, at det er så få som tør å skille seg ut fra mengden. Det er fort gjort å havne utenfor samfunnet når man velger å kjøre sitt eget løp, og dette kom tydelig frem på denne halloweenfesten. Selv om det bare var uskyldig moro på festen i går, så jeg likevel tydelig at det gjenspeilte en utvikling i samfunnet- en utvikling som er langt skumlere enn kostymene som både ble definert og som ikke kunne defineres.

Jeg syntes det var viktig å ta opp dette temaet nå- I morgen er det selveste dagen, dagen for å kle seg skummelt, og jeg vil ikke at noen skal føle seg utenfor for å ha valgt et litt annet kostyme enn det som blir sett på som vanlig. Jeg støtter opp om de som tør å være annerledes, de som tør å kjøre sitt eget løp- det er tøft gjort å være udefinerbar i et samfunn som definerer alt.

-Veronica

Jenta bak kulissene

Mitt navn er Veronica, jeg er 19 år og over gjennomsnittet glad i å skrive. Jeg er bosatt i Hamar med kjæreste og hund, og stortrives med dette. Nå for tiden studerer jeg Webjournalistikk ved NKI, og håper at jeg en gang i tiden vil bli en journalist. Ved siden av studiene jobber jeg litt i Hjemmebaserte tjenester i Trysil, noe jeg trives godt med.

For tiden skriver jeg en barnebok, og det er litt av grunnen til at jeg har valgt å starte denne bloggen. På bloggen kommer jeg til å legge ut en del ting som har med skriving å gjøre, og litt om målgruppen jeg skriver for. Blant annet har jeg tenkt å skrive litt om boken min, og snakke litt om dens aktualitet i dagens samfunn. På bloggen kommer jeg til å skrive ned tips som er nyttige for andre skribenter, og som jeg selv har hatt nytte av. I tillegg kommer jeg til å legge ut noe personlig.
Foreløpig har jeg tenkt å dele opp bloggen i 3 kategorier, og det er:

-Skriving
-Personlig
-Ukas tema

Antakelig kommer det til å bli flere kategorier etterhvert. Under kategorien «Ukas tema» skal jeg prøve å skrive om et tema i uka, og temaet kan være hva som helst. Her skal jeg komme med mine egne meninger om en bestemt sak, enten noe som interesserer meg, eller noe som for tiden er aktuelt. Deretter er det åpent for at andre kan komme med sine meninger om saken.

Navnet på bloggen relaterer til en av mine favorittbøker gjennom tidene, en bok som har fått meg til både å gråte og le. Jeg har blitt veldig glad i den, og har planer om å lese den en gang til senere. Det er sjeldent jeg gjør det, men denne boken fortjener såpass. For boken, “Mormor hilser og sier unnskyld”, er virkelig en av de beste jeg har lest. Derfor tenkte jeg at jeg ville hedre dette mesterverket ved å kalle opp bloggen min etter den. Mirevas er et av de seks kongerikene i boken, og betyr “Jeg drømmer”. Det må jo også være midt i blinken for en slik drømmer som meg.

Er det noe du lurer på er det bare å spørre, for jeg svarer gjerne på spørsmål. Om du ønsker, der det også bare å komme med innspill om hva du vil lese mer av på bloggen, så skal jeg se hva jeg får gjort med det.

-Veronica