Sannheten om forfatterdrømmen – En reportasje

Hei! Nå er det lenge siden jeg har lagt ut noe på bloggen, derfor tenkte jeg at det var på tide å skrive noe her igjen. Fra august i fjor til februar i år gikk jeg et studie gjennom NKI som heter webjournalistikk, og dette går ut på hvordan man skal skrive artikler tilpasset til Internett. I februar hadde jeg eksamen i dette, og endte opp med karakteren B, noe jeg er fornøyd med. Jeg har lenge tenkt på å dele reportasjen jeg skrev, derfor tenkte jeg at jeg kunne gjøre det nå.

Reportasjen handler om vanskeligheten ved å komme gjennom nåløyet hos forlagene når man skal publisere en bok, og hvor mye arbeid som ligger bak et enkelt verk. Det er nok mer jobb enn hva mange tror, og kanskje vil flere oppdage dette gjennom reportasjen. Håper artikkelen kan være av interesse for noen der ute:

Sannheten om forfatterdrømmen
IMG_2966 (2).JPG
HEKTISK TILVÆRELSE: Forfattertilværelsen er ikke så enkel som mange tror.
FOTO: VERONICA KARLSMOEN

Et blankpolert skrivebord med utsikt mot havet, en kopp varm kaffe og med skriveblokken eller PC-skjermen klar til å skrive ned hva som helst. Om det er slik du tror forfattertilværelsen er, må du tro om igjen.

TEKST: VERONICA KARLSMOEN
veronica.karlsmoen@outlook.com


Papirene ligger overalt og løse lapper med små notater dekker skrivebordet, og selv om papirdunken under skrivebordet ble tømt i går, er den nå like full igjen.

Bak skrivebordet sitter en frustrert forfatter som krøller nok et ark sammen og kaster det i den overfylte søppeldunken. Skrivesperren har blitt et hverdagslig fenomen, en ond sirkel som forfatteren ikke klarer å slippe unna.

Et romantisert yrke
Å være forfatter handler om å beskrive det som andre mennesker ikke klarer å sette ord på. Det handler om å sette ord på følelsene og skape nye litterære bilder.

Og ikke minst handler det om å gi leseren en opplevelse gjennom teksten, en opplevelse som kan følge dem i lang tid etterpå.

Forfattertilværelsen ser kanskje svært avslappende ut, ingenting er vel som å kunne sitte foran dataskjermen dagen lang, eller bruke dagene på å drikke kaffe og se ut av vinduet.

Alt man trenger for å gjøre jobben er litt fantasi og noe å taste eller skrive på. Men også dette yrket har sine mørkere sider.

Perfeksjonen som fiende
Og en av disse mørkere sidene ved yrket og som forfattere ofte sliter med, er perfeksjonen. Teksten skal helst være perfekt da den kommer ned på arket, noe som kan få skrivingen til å stoppe opp helt.
Og er det noe som er verre enn tanken om at alt skal være perfekt, så er det skrivesperren som følger den.

Skrivesperren er det stadiet da forfatteren sitter fast, og ikke klarer å komme seg videre med skrivingen. Det er perioder da ordene ikke vil komme ut, og om de kommer frem blir de straks visket ut igjen.

Den spanske forfatteren Albert Sánchez Piñol, forfatteren bak Pandora I Kongo fra 2007, skriver dette om temaet i den samme boken(s.237):

“Yes, I felt very small. The typewriter seemed larger than a piano,I was less than a molecule. What could I do? I drank more.”

Forfatter og poet
Til tross for at det hele virker håpløst og usannsynlig, er det titt og ofte noen som skinner gjennom med sine bøker. Og en av de som bidrar med å tenne håpet om og en dag få bli publisert, er forfatter og poet Kjersti Bronken Senderud.
1.JPG
Vi sitter i et rom på samlingsplassen Blaarud, rommet er dekket med bokhyller på alle kanter. Kjersti går i gang med å lete etter ei bok, men rekkene med bøker har på mystisk vis krympet siden sist hun var her.

Hun er nemlig her en gang i måneden for å holde skrivekurs for en fast gruppe, og dette kurset foregår denne mandagskvelden.
-Jeg leter etter en bok jeg tenkte å bruke på skrivekurset etterpå, forteller hun.

Til slutt finner hun boken og legger den på bordet til etter intervjuet. Boken hun har funnet frem er Siste Fortellinger av Karen Blixen. Deretter er hun klar.

-Jeg leste mye da jeg gikk på ungdomsskolen, men begynte ikke å skrive før i de sene tenårene, forteller hun, og presiserer at hun begynte å skrive da hun var rundt 16-17 år.

En dypere måte å tenke på
Kjersti har gitt ut til sammen ti bøker, og åtte av dem er diktbøker. Hun kommer opprinnelig fra Løten, men bor i Oslo til vanlig.

-Hvorfor jeg skriver? Det var et vanskelig spørsmål, sier hun. Kjersti stopper opp og leter etter de rette ordene.

-Det er jo en måte å uttrykke seg på og en dypere måte å tenke. I begynnelsen brukte jeg skrivingen til å gi form til uroen jeg følte, forteller hun.

Temaene hun berører i skrivingen sin er mangfoldig, men hun kan blant annet nevne at hun skriver mye om grensetilstander, bevissthet og om forholdet mellom mennesker og språk. I det siste har hun også skrevet mye om forholdet mellom det store og det små.

-Hvor begynner mennesket, og hvor slutter det? Spør hun, det er et spørsmål hun tenker mye over.

Lang prosess
Å skrive en bok er en ensom jobb, og mange forfattere trenger å ha det helt stille rundt seg under prosessen.

-Alle bøker er store utfordringer. Det finnes ulike faser under skrivingen, det er den berusende følelsen i starten, og så den mer tvilende fasen etterhvert. Til slutt er utfordringen å sette boken sammen til en helhet, forteller Kjersti om prosessen.

For det å skrive en bok er ingen lett oppgave, prosessen krever både tid, energi og disiplin. Det kan være vanskelig å forstå hvor mange timer i ensomhet forfatteren bruker med sitt verk, selv de korteste bøkene kan ha vært gjennom en lang prosess på forhånd.

-Folk ser ikke så lett alt arbeidet som ligger bak, forteller hun videre.

Mange krevende runder
Og kanskje er det heller ingen enkel oppgave å tenke seg til hvordan en bok blir til. Bak resultatet ligger det nemlig mange timer med fortvilelse og tapt mot, selv de mest vellykkede bøkene er ikke noe unntak.

Et første utkast er ofte rotete og inneholder mange løse tråder, og forfatterens jobb er å knyte dette sammen til noe lesbart. Noen ganger kan det føles som om man prøver å gjøre søppel om til kunst, en følelse som raskt kan ta livet av motivasjonen til å fortsette med boken.

Å få ferdigstilt et første utkast kan ta alt fra en måned til flere år, og da det første utkastet er i boks, gjenstår en ny runde.

I runde nummer to går man i gjennom hele manuset på nytt og luker ut unødvendigheter i teksten, slik at selve historien kommer tydeligere frem.

Det er som å slipe en diamant, man må pusse vekk det overflødige smusset for at diamanten skal skinne gjennom.

Mange forfattere bruker flere år på å skrive en og samme bok. Lars Saabye Christensen brukte for eksempel 20 år på å skrive “Halvbroren”, (Sider – roman) som ble utgitt i 2001. Ti år senere ble det laget en TV-serie basert på boken.

Hard konkurranse
Å se boken sin på trykk er blitt beskrevet som både en fantastisk og en surrealistisk opplevelse. Men veien dit er lang, selv etter å ha funnet et forlag som er villig til å publisere boken.

Det er lett å knytte spesielle bånd til boken man selv har skrevet, og avslagene fra forlagene kan derfor bli vanskelige å takle. Noen bukker under etter gjentatte avslag, mens andre fortsetter å prøve.

For selv om man bruker flere år på å finpusse et manus, har den likevel ingen garanti for å bli publisert. Tidsbruken er irrelevant hos forlagene, hvor det bare er innholdet i boken som teller.

Over 6 000 manus I 2015
Og forlagene får inn mengder av manus som de må gå gjennom. I 2015 mottok norske forlag over 6 000 potensielle manus. Siden bare 1 av 100 manus blir utgitt som bøker, vil det si at forlagene sammenlagt publiserte rundt 60 nye bøker i fjor.

Gyldendal alene fikk inn 1600 manus, Achehoug omlag 1500 og Cappelen mottar cirka 800 manus i året. Tallene er hentet fra Bergens Tidende.

Cappelen Damms redaktør Frederik Lønstad fortalte dette i et intervju fra april 2015:
-Når vi refuserer så mange manus er det fordi det er vanskelig å skrive godt. Og de som kommer ut er vi desto stoltere over å utgi.

Trykk her for å lese hele intervjuet med Frederik Lønstad.

Også de store har slitt
Men det er ikke bare dagens forfatterspirer som sliter. Selv om det er vanskelig å tro, har også de store forfatterne gått gjennom de samme problemene.

J.K. Rowling, som står bak de verdenskjente Harry Potter-bøkene, ble først publisert etter det trettende forsøket. Vladimir sendte inn sitt manus 26 ganger før det ble publisert, mens Stephen King prøvde seg 30 ganger før han kom gjennom med sin debut Carrie.

Likevel er det ingen av disse som innehar rekorden. En amerikansk forfatter ved navn William Saroyan, som er mest kjent for sin novelle The Human Comedy fra 1943, ble avslått hele 6 000 ganger før novellen endelig ble publisert.

Den fullstendige lista over kjente forfattere som har slitt seg til toppen, kan du se her.

Ga aldri opp håpet
Når et manus blir avslått, får man som regel heller ingen beskjed om hvorfor manuset ikke ble trykket. Ofte må forfatteren sende inn til flere forlag før noen tar det i mot. Nederlagene kan være harde å takle, siden boken er noe man har brukt mye tid på.

Til tross for nederlagene disse forfatterne har gått gjennom, ga de aldri opp håpet om at akkurat deres bok skulle komme i trykken en gang. Og se hvor de er i dag, dette er noen av de største forfatterne verden har å tilby, og som det er vanskelig å forestille seg uten.

Hvor hadde vi vært uten Harry Potter-bøkene, eller Stephen Kings populære grøsser-romaner? Hva om “Ondskapens Hotell” og “It” aldri hadde blitt publisert? Det er ikke greit å si.

Det faktum at disse forfatterne som en gang slet har blitt så store i dag, burde være nok til å inspirere nye forfatterspirer. Det er knapt om plassen hos forlagene, men disse forfatterne har bevist at med litt innsats, tålmodighet og stå-på-vilje, er det mulig å nå frem.

Skriver for Oktober Forlag
Selv skriver Kjersti for Oktober forlag, og forteller at tett dialog med forfatteren er et viktig element hos forlaget.

-Oktober forlag er ikke slik at de sier at “nå er du antatt,” det har de ikke sagt om noen av bøkene mine. Noen forlag gjør det veldig klart, men ikke Oktober. Om det blir en bok eller ikke kommer mer frem gjennom dialogen, forteller hun.

Hun forteller at det var på grunn av den daværende redaktøren Anne Gjeitanger at hun valgte å sende sitt første manus til Oktober Forlag. Det var også det eneste forlaget Kjersti sendte til.

-Anne Gjeitanger var kjent for å være en veldig god leser, og derfor ville jeg gjerne ha henne som redaktør, forteller hun.

Leder flere skrivekurs
Å lede et skrivekurs som skal hjelpe potensielle forfattere på vei til suksess kan være en stor jobb, og særlig når man gjør det flere steder i landet. For det er ikke bare dette skrivekurset hun leder.

-Skal vi se, begynner Kjersti og tenker seg godt om før hun svarer. Noen sekunder etter ramser hun opp alle skrivekursene hun holder.

-Det er her, på Bredtvet, Tante Gerda og så er det eldrekursene for Bymisjonen. I tillegg underviser jeg på forfatterstudiet i Bø, forteller hun.

Hun sier seg enig i at det er en del å holde styr på. Midt oppe i det hele må hun jo også finne tid til sin egen skriving, og for det har hun faste tider på året.

-Jeg har en måned om høsten og vinteren til min egen skriving, i tillegg til at jeg har en lang periode om sommeren. Under disse månedene takker jeg nei til oppdrag så langt det lar seg gjøre, forteller hun.

Mange råd til forfatterspirer
Intervjuet nærmer seg slutten, men fortsatt er det igjen et spørsmål som mangler svar. Hvilke råd har hun selv å gi til nye forfatterspirer?

Kjersti besvarer spørsmålet med iver, det virker som om hun er glad for å få dele sine erfaringer ved skrivingen.

-Man må stole på seg selv under prosessen og passe på å være ydmyk ovenfor de riktige leserne. Samtidig er det viktig å ikke svikte seg selv, forteller hun.

Hun forteller videre at man skal være undersøkende, åpen og lese annen litteratur.
Med lang erfaring har man automatisk mange tips å dele, derfor deler hun gjerne noen til.

-Som upublisert forfatter har man rett til å sende til flere forlag samtidig. Det ligger ingen forpliktelser da, forteller hun.

Etter å ha tenkt seg om, kommer hun på det som kanskje er det viktigste ved forfattertilværelsen.

-Du må hele tiden vite hvorfor du skriver, det må ligge noe til grunne i deg. Man blir ikke forfatter fordi det høres fint ut, for så glamorøst er det ikke, avslutter hun.

Skrivesjeler samles
Folk strømmer inn på rommet hvor vi sitter.
-Er det greit at vi går gjennom her? Utbryter en av dem og smiler. Kjersti kikker på klokken og blir overrasket over hvor mye den har blitt.

Det er snart på tide å sette i gang skrivekurset, og jeg er så heldig å få være med på det.

Vi avslutter intervjuet og beveger oss inn på rommet ved siden av. Det er her skrivekurset skal holdes. Avlange bord er stilt opp i en stor sirkel, og veggene er dekket av drømmefangere som en av deltakerne har laget.

Et brett med te og kaffe står på et av bordene, og etterhvert som deltakerne samles, blir brettet sendt rundt. Lukten av drikkene sprer seg rundt i rommet, kompanert med rasling i papir og testing av penner.

Kjersti finner frem Siste Fortellinger, boken hun fant frem under intervjuet og blar opp. Dagens oppgave er en novelle kalt Ubeskrevne blad, forteller hun og begynner å lese den. Vi skal lytte og la oss inspirere til å skrive en egen tekst ut ifra denne novellen.

Stillheten senker seg
Vi får en halvtime til rådighet før tekstene skal presenteres for hverandre. Rundt det sammensatte bordet sitter det sju deltakere, de fleste av dem har vært med på skrivekurset i minst ett år.

Stillheten fyller rommet, det eneste som kan høres er lyden av penner og blyanter som glir over papiret i raske bevegelser. En og annen kopp med kaffe blir fylt opp, før et igjen er stille.
2.JPG
-Nå er det igjen fem minutter før vi tar en ti-minutters pause, forteller Kjersti. Et sukk går gjennom rommet, kanskje fra noen som gjerne skulle hatt litt mer tid på seg.

I pausen er det tillatt å jobbe videre med teksten sin, og noen benytter derfor sjansen til å finpusse den før gjennomgangen.

Gode tilbakemeldinger
Skribentene samler seg igjen rundt bordet, og en etter en leser vi opp tekstene vi har produsert. Hver skribent får tilbakemeldinger fra de andre, også fra Kjersti.

Det er fine ting som blir sagt om tekstene, det er få som har noe negativt å påpeke.

Kjersti går i dybden da hun gir tilbakemeldinger, det er tydelig at hun liker det hun gjør og at hun tar alle på alvor.

-Teksten din har en veldig god driv, og du dveler ikke med å spole tiden fremover i fortellingen der det trengs, forteller hun om en av tekstene.

Sterke inntrykk
Så har alle fått lest opp tekstene sine, de fleste ser ut til å være fornøyde med hva de har fått til. Tankefulle fjes fyller rommet, tekstene setter sitt inntrykk på folk.

Det blir romstert med jakker og utstyr. Noen putter blyant og papir tilbake i sekken, andre tar simpelt hen skriveblokken under armen.

Deretter takker vi for nå og går.

Reklamer

Å skape karakterer

15167404527_6ac2c8fa9a_z
En ide kan være å tegne karakteren du vil skape. (Kilde: Nancy Muller)

I dette innlegget vil jeg snakke litt om det å skape karakterer. Det er en svært spennende prosess, men den kan også være ganske krevende. Det handler jo ikke bare om å gi karakteren et ansikt, det handler om å skape en karakter som kunne ha vært virkelig. For å kunne skape en slik karakter, må du ikke bare gi karakteren et utseende; karakteren må også ha en tydelig personlighet.

Så, hvordan skaper man en tydelig personlighet? Det som jeg mener er det viktigste, er å gi karakteren både gode og dårlige sider. En person er aldri verken bare ond eller bare god, vi er alle mer kompliserte enn som så. Sånn er det også med karakterene. Du kan selvfølgelig skrive om en gammel dame som mer enn gjerne deler ut brød til fuglene i parken, men det må også være noe annet ved henne, noe som ikke er fullt så positivt. Og om hun mot all formodning bare skulle være snill og god, må du gi henne en bakgrunn som forteller om hvorfor hun handler som hun gjør. Kanskje hun hadde fugler som lita, og ønsket å minne seg selv på hvordan det var? Det handler om å gi karakteren dybde.

Karakteren skal også ha et navn, men selv om det høres ut som en enkel sak, kan det være vanskelig å velge. Det finnes millioner av fornavn og etternavn ute i verden, og din oppgave er å velge ut ett eneste navn ut fra alt dette. Når man tenker på det slik, høres det plutselig ikke like enkelt ut. I tillegg er det flere ting rundt navnet man må tenke på.
Skal navnet være symbolsk, eller ha en spesiell betydning?
Skal det være lett å huske, eller skal det være spesielt?
Må navnet være fra et bestemt land?
Hvilket navn passer til karakteren personlighet?
Noen foretrekker enkle navn, mens andre liker å gi karakteren navn som er mer sjeldent.
Det er mye å ta hensyn til, men det viktigste er at du velger et navn du er komfortabel med og som du synes passer til karakteren.

Om du er glad i å tegne, kan det være lurt å tegne karakteren du vil skrive om. På denne måten får du et tydeligere bilde av karakteren, og det kan dermed bli lettere å skrive om han eller hun.

Et lite eksperiment:
Se på tegningen øverst i dette innlegget. Hva tenker du om figurene? får du noen ide om hvem personene er? Velg ut en av dem og skriv litt om han eller hun.

*Har du noen tips til det å skape karakterer?
*Foretrekker du å bruke enkle eller spesielle navn?

-Veronica

Mange baller i luften

3108575590_444c77937d_z
Jeg trives med mange baller i luften. (Kilde: Alex Abian)

For tiden jobber jeg med mange skriveprosjekter. Flere av dem har tidsfrister, andre har tidsfrister som jeg har selv har satt. De to siste månedene har vært hektiske, og slik kommer det nok til å være i minst et par uker til. Men jeg trives med det.

Først og fremst er det barneboken som jeg skrev om tidligere. I skrivende stund er jeg på kapittel 35 av cirka 42 planlagte, antakelig blir det nok et par kapitler ekstra. Og jeg må si at jeg begynner å bli rimelig lei av å skrive på boken, så jeg ser frem til å bli ferdig med den. Heldigvis nærmer jeg meg slutten med stormskritt, og det føles godt.

Ved siden av skriver jeg på et skuespill. Leveringsfristen for konkurransen jeg skal delta på, er 11. mars. Det å skrive skuespill er ikke så vanskelig som jeg hadde trodd, og det går også rimelig fort. Jeg startet å skrive på skuespillmanuset for rundt 3-4 dager siden, og jeg har allerede skrevet 16 sider. Den totale lengden skal være på mellom 40 og 50 sider, men jeg tror ikke det blir noe problem. Det er egentlig godt å drive med noe ved siden av boka, for når jeg blir lei av å skrive på den, kan jeg bare gå over på skuespillet.

For noen dager siden leverte jeg også en tekst til en annen konkurranse. Temaet var vennskap, og jeg skrev om meg og Lola. Det er ganske spennende å vente på svar, og å se hvordan teksten blir mottatt.

I tillegg er det en skrivekonkurranse som går ut i slutten av februar, denne har jeg så vidt startet på. Det skal ikke være så langt, maks 1 000 ord, derfor stresser jeg ikke så mye med den riktig ennå. Jeg vet heller ikke om jeg rekker å delta på den midt oppe i det hele, men jeg skal forsøke.

Når jeg endelig blir ferdig med det første utkastet til barneboka, skal jeg begynne å revidere den første boken min. Planen er å lese gjennom hele boken i mars, for å finne de største feilene. Dette er noe jeg gleder meg til, for jeg har omtrent ikke sett på manuset siden jeg skrev det ferdig i desember. Jeg tror det venter meg mange overraskelser på disse sidene. Jeg vet jo at også revideringen kommer til å bli slitsom etterhvert, men jeg gleder meg likevel til å sette i gang. For selv om jeg husker mye av det jeg har skrevet, tror jeg også at det finnes mye der som jeg ikke husker å ha skrevet.

Og ikke minst så gleder jeg meg til å sette i gang med mitt neste bokprosjekt. Det blir nok ikke før på lenge, antakelig ikke før til november igjen, og jeg tror også at det er greit å vente til da. De to første bøkene mine er blitt skrevet på svært kort tid, og når jeg nå blir ferdig med Digitalia, tror jeg at det blir greit med en pause fra bokskrivingen.

Likevel blir det ikke helt pause, for i tillegg til alt dette, skriver jeg også på en diktsamling jeg tenkte å gi ut etterhvert.

Som du ser, har jeg nok å drive med. Det går av mye tid til skrivingen, men jeg liker det. På toppen av det hele, forsøker jeg også å være litt aktiv på mine to blogger. Denne måneden har det ikke blitt så mye skriving på denne bloggen, men jeg regner med at jeg kommer sterkere tilbake neste måned. Når jeg har litt mer tid.

*Liker du å ha mange baller i luften?
*Hvilken hobby tar opp mest tid hos deg?

-Veronica

 

Rutine eller inspirasjon?

 3855507876_1cb66c2fc2
Det nytter ikke å vente på inspirasjonen, om du vil noe sted med skrivingen. (Foto: pee vee)

«Serious writers write, inspired or not. Over time they discover that routine is a better friend than inspiration. » Dette ble en gang sagt av forfatter Ralph Keyes. Jeg tror det ligger mye i dette utsagnet.

Inspirasjon. Mange tror at man trenger det for å kunne skrive, men det er ikke sant. Det burde ikke være sant, for inspirasjonen har ingen rutine. Den er en venn som bare kommer når det passer den selv. Inspirasjonen kommer som i bølger, og da den først er der, da skriver du. Men inspirasjonen er ikke til å stole på, nettopp fordi den kommer slik i bølger. Ikke i jevne bølger som på havet, men som i en rolig innsjø som bare bølger seg da motorbåter passerer over vannet. Før du vet ordet av det er inspirasjonen forsvunnet igjen, og om du ikke har noen rutine, blir det full stopp.

Jeg sier ikke at inspirasjonen er en dårlig venn, tvert imot; inspirasjonen kan gjøre store underverker, men den er ikke noe du skal basere deg på. Fokuser på å etablere en rutine, og la inspirasjonen heller få komme og gå litt som den selv vil. Ved å ha en rutine er det dessuten større sjanse for at inspirasjonen vil komme oftere, og at den kommer da den skal. Hvor irriterende er det vel ikke å bli inspirert i dusjen, uten muligheter til å kunne skrive ned det som popper opp i hodet, og når du endelig har muligheten har du glemt hva det var du skulle skrive ned? Jeg har vært der, jeg vet hva jeg snakker om.

Et lite spark bak
Inspirasjonen burde fungere som et lite spark bak, det er ikke meningen at den skal drive hele toget fremover. Rutinen vil alltid få deg til å skrive, og inspirasjonen burde komme innom i blant for å få deg til å skrive litt mer enn hva du ellers ville ha gjort.
Om du bare skal følge inspirasjonen, blir det litt som å lære seg og kjøre bil. Du gjør et lite hopp fremover før bilen stopper opp. På denne måten kommer du deg ikke særlig langt. Uansett hvor sakte man kjører, vil man komme lengre om bilen triller fremover i et jevnt tempo.

3192488394_bf702ac952_z
Inspirasjonen kan utrette store underverker når den først kommer. (Foto: Gilles Chiroleu)

For meg kommer inspirasjonen i små doser hver dag, og jeg trenger helle ikke noe mer enn det for å kunne skrive litt mer enn normalt. Noen ganger kan den komme i store mengder, og da kan jeg gjerne skrive mellom 2 000 og 3 000 ord på en dag. Det trenger nemlig ikke å være de store greiene som inspirerer deg. Prøv å se etter de små øyeblikk du ellers ikke ville ha lagt merke til, kanskje en gjenstand du har funnet på en bruktbutikk, eller et ekorn på jakt etter nøtter. De små tingene kan være vel så nyttige som de store, og ofte er de også lettere å finne i hverdagen.

I dag fant jeg inspirasjon i avisen, og da jeg gikk ut ble jeg også inspirert av solen og den varmen den utstrålte. I går ble jeg inspirert av katten vår, som sa i fra til en annen katt at dette er territoriet hans. Inspirasjonen fra disse øyeblikkene varer jo ikke evig, men de holder seg en stund. Og når disse øyeblikkene går over, stopper jeg ikke opp av den grunn, selv om det ofte blir vanskeligere å dra lasset. Det gjelder å være sta og bestemt, og å vite hvor man skal.

Hvor du kan hente inspirasjonen fra skal jeg ta i et eget innlegg senere. 

Hvordan lærer man seg å skrive etter en rutine?
Kanskje har du allerede stilt deg selv dette spørsmålet. For meg hjelper det veldig å ha en To Do-list, slik at jeg kan krysse av når jeg er ferdig med en oppgave. Jeg lager en slik liste hver kveld, slik at jeg fra morgenen av vet hva jeg har å gjøre den dagen. Underveis tilføyer jeg ting jeg har glemt å skrive opp, slik at jeg hele tiden har alt samlet på et sted.  På slutten av dagen vet jeg også hva jeg ikke fikk gjort, og som jeg derfor må ta igjen dagen etter.

8361674770_2947c6ab0d_n
Slik kan en liste over gjøremålene dine se ut. (Foto: Luis Roca)

Grunnen til at jeg trekker frem dette, er fordi du kan notere ned et bestemt tidspunkt du skal skrive på, eller du kan gjøre som meg og skrive opp hvor mange ord du har som mål å skrive i løpet av dagen. Du kan også notere ned mål om hvor du skal i skrivingen, for eksempel at du skal skrive en bestemt scene, eller at du skal bli bedre kjent med en av dine karakterer.

Slike lister  har mange fordeler, du kan også planlegge lengre frem i tid. Du kan sette en bestemt dato for når du skal bli ferdig med prosjektet, eller for når du må ha kommet til det og det kapitlet. Da vet du sånn cirka hvor mye du må skrive hver dag for å kunne komme i mål og hvor lang tid du burde bruke på skrivingen hver dag.

Jeg har etterhvert lært meg å skrive etter rutine og ikke inspirasjon, men i starten gjorde jeg ikke det. Jeg vet at det kan være en hard overgang og plutselig skulle tvinge seg til å skrive hver dag, likevel har jeg ikke angret et eneste sekund på at jeg gjorde det. Ved å gjøre skrivingen til en rutine, inkluderer man skrivingen inn i hverdagen. Ofte kan skrivingen bli nedprioritert, men når det står sammen med de andre viktige gjøremålene på listen, virker også skrivingen på en måte mer viktig.

Om du vil noen vei med skrivingen, er derfor dette et av de beste tipsene jeg kan gi deg:
Lag en liste over gjøremålene dine og inkluder skrivingen din i denne listen. Gjør skrivingen til en rutine, og ikke bli så avhengig av inspirasjonen for å kunne gjøre det du liker best.

-Veronica

Skriveglede blant ungdom

IMAG1213
Utklipp fra Hamar Arbeiderblads artikkel om skrivekurs og litteratur på kulturskolen.

I gårsdagens HA stod det en artikkel om to ungdommer som har deltatt i et skrivekurs med forfatter Aleksander Bergan, og som nå stiller ut tekstene sine på biblioteket. Det ble også nevnt at forfatter Helene Gukåker forsøker å få litteratur inn på kulturskolen. Av en eller annen grunn gledet det meg stort å lese dette.

Det var etter en konkurranse mellom ungdomsskoler i Hedmark at de to elevene vant et skrivekurs som gikk over fire uker. Jeg synes det er fint å se et slikt engasjement hos de yngre, og at lokale forfattere ønsker å legge til rette for  at litteraturglade ungdommer skal få utvikle sin interesse for skriving.

5
Men mest av alt gledet det meg å se engasjementet rundt litteratur i kulturskolen. Og jeg må si at jeg støtter forslaget fullt ut. Som Helene Gukåker selv fortalte i artikkelen, burde jo også litteraturen få være på linje med andre kunstformer. Akkurat som med musikk og tegning er også skriving en måte å uttrykke seg på, og i mange tilfeller er det faktisk også den viktigste måten.

Og nettopp derfor er det egentlig rart at skrivekunst ikke ligger som et tilbud ved kulturskolene allerede.
Selv om det kan ha noe med interessen for det å gjøre, burde jo tilbudet være der for de som ønsker det. Dessuten kan det også være en måte å øke interessen for skriving på, bare ved å vise at skrivingen er der. Litteraturen trenger stadig nye stemmer, og derfor er det vel greit å begynne «rekrutteringen» tidligst mulig, for det å utvikle en egen stemme tar tid.

Når det er sagt, må jeg si at det ville ha vært en ideell jobb for meg, nesten en drømmejobb. Etter å ha skrevet ferdig det første utkastet til et bokmanus og etter å ha jobbet en god stund på mitt andre, føler jeg at jeg har samlet opp en god del kunnskap som jeg er villig til å lære bort.
På en kulturskole vil jeg også si at forhold mellom elev og lærer er gjensidig, at det ligger mye å hente hos begge parter- og det gjelder musikk og dans så vel som kunst. På en måte kan man lære av hverandre, om ikke noe annet opparbeider man seg kunnskap om å lære bort, noe som også kan være greit å ha med seg videre.

Jeg vet at det kjempes med å få litteraturen inn i kulturskolen flere steder i landet, og jeg tror det bare er et spørsmål om tid før det ligger et tilbud i de fleste kommuner. Og da litteratur og skrivekunst endelig har kommet på programmet til kulturskolen, skal jeg ikke nøle med å søke jobb.

*Hva synes du om å få litteraturen inn i kulturskolen?

-Veronica

Stream of consciousness som skriveteknikk

Stream of consciusness er en skriveteknikk jeg har begynt å bruke en gang om dagen, og nå tenkte jeg å fortelle litt om hva denne teknikken går ut på.
Begrepet ble først brukt av psykologen William James, og selve teknikken har blitt brukt av flere kjente forfattere. Blant annet er teknikken blitt brukt av Virginia Woolf i Til Fyret og Fru Dalloway, men også norske Knut Hamsun har brukt teknikken i sitt verk Sult. Det mest kjente verket hvor Stream of consciusness har blitt brukt, er likevel i Ulysses av James Joyce.

Ulysses.JPG
(Ulysses av James Joyce. Trykk her for kilde)

Denne teknikken går ut på å skrive, uten å tenke noe over hva du skriver ned. Du bare skriver det som kommer til deg og legger bort den kritiske sansen. Velg deg et antall minutter som passer deg, det trenger ikke å være lenge. Selv har jeg 10 minutter, og for meg er det nok.

Jeg tror at dette er en fin måte å få satt i gang skrivingen på, spesielt om man har fått skrivesperre. Og det er heller ikke bare skribenter denne teknikken er forbeholdt til. Også andre mennesker kan ta denne i bruk, den er fin å bruke om man for eksempel har mye å tenke på. Teknikken handler jo mest om å tømme hodet for tanker, og det er noe alle trenger i blant.

Ved hjelp av denne skriveteknikken får du ned tankene på papiret, noe som kan hjelpe deg med å tømme hodet før en skriveøkt, slik at du får konsentrert deg om det du egentlig skal skrive. Personlig har jeg skaffet meg en egen notatbok for denne skriveteknikken, hvor jeg skriver 10 minutter non-stop, og da jeg er ferdig legger jeg teksten(eller bruddstykkene av ulike tekster) unna uten å lese gjennom hva jeg har skrevet. Senere, da notatboken er fylt opp med slike 10-minutters tankestrømninger, skal jeg lese gjennom alt sammen og stryke under det som kan bli gode tekster senere.

10 minutter er ikke lang tid, men det er utrolig hvor mye tekst du får ned i løpet av denne tiden. Selv skriver jeg cirka 1 1/2 side i A5 i løpet av disse minuttene, ord som kommer godt med senere. Jeg har ikke drevet med dette i mer enn nesten 2 uker, og allerede har jeg glemt det jeg skrev i starten av notatboken. Jeg tror at mange gode ideer til tekster kan komme frem ved hjelp av Stream of consciusness, og derfor vil jeg anbefale dere å teste denne teknikken ut.

*Har du prøvd å bruke Stream of consciusness?

-Veronica

Ukens fyrstikk – Nr 4

5068673399_79ea15a704_b(Kilde: Rob124)

Denne ukens fyrstikk er dedikert til de søte, små og håpefulle: Barn.

Tre tilfeldige ord: Salat, opera, velvilje

Nedenfor ser du fire forskjellige begynnelser på historier. Bruk disse setningene til å komme igang:

-Hun klemte om farens hånd, redd for å slippe taket.
-Han hadde akkurat fylt fem år og kunne allerede svømme bedre enn sin far.
-Det var den dagen hun fant ut at det ikke var gull alt som glitret.
-«Den er min!» hylte hun og slengte hånden i ansiktet på lillebroren.

To forslag til historier:
*Et nyfødt barn åpner øynene for første gang. Hva er det første barnet ser?
*Ei lita jente drar på besøk til sin demente bestefar. Hvordan er forholdet mellom dem? Kjenner bestefaren jenta igjen?

Et lite tips: Ta med deg en notatbok overalt hvor du går. Du vet aldri når en ny ide dukker opp, og heller ikke når den vil forsvinne fra minnet igjen.

*Tentes en gnist eller en flamme hos deg?

-Veronica

Om «Digitalia» og hvorfor jeg skriver boken

I dette innlegget tenkte jeg å dele mine tanker rundt mitt nyeste prosjekt, «Digitalia». Dette er en barne- og ungdomsroman jeg har hatt i tankene lenge, og grunnen til det skal jeg fortelle om her.

Om boken
Digitalia er rettet mot barn/ungdom i 10 til 12-årsalderen. Den handler om 12-årige Johannes som får tilgang til en uoppdaget digital verden, og kommer seg inn i denne gjennom TV-skjermen. En fremmed sykdom har spredd seg i hans egen verden, og hans gamle bestefar Ulf har blitt smittet av den. Medisinen finnes bare i Digitalia, og for å kunne behandle sykdommen må han derfor dra til dette landet. Å få tak i den nødvendige medisinen viser seg etterhvert å være en vanskeligere oppgave enn det han hadde forestilt seg.

Hvorfor jeg skriver denne boken
Det digitale er i ferd med å få et stort overtak på oss mennesker. Store deler av befolkningen er stasjonert på sosiale medier, og for noen har dette blitt den eneste kanalen til kontakt med andre. De fleste av oss må sjekke Facebook og Twitter flere ganger om dagen, og det blir stadig viktigere å få med seg siste nytt. De gangene jeg er på kafe, kan jeg si at minst 1/3 sitter fordypet i mobilen. Man må alltid passe på å holde seg oppdatert om det som skjer. Også barna blir sterkt påvirket av denne utviklingen, og jeg synes det er trist å se at så mange barn i dag vokser opp foran skjermen.

Vi merket jo til den teknologiske utviklingen da jeg vokste opp også, det var spennende å bruke litt tid foran dataskjermen eller med Playstation. Likevel var det veldig begrenset hvor mye tid vi fikk bruke foran en skjerm, og det er jeg glad for i dag. De gode minnene jeg har fra barndommen er fra de gangene jeg var ute og lekte, eller fant på noe morsomt innendørs. Det er ikke skjermene jeg minnes, og det er heller ikke minnene fra disse jeg ville ha sittet igjen med om jeg fikk velge selv.

I dag har jeg inntrykk av at mange foreldre lar barna sine få sitte ubegrenset foran skjermen, og barna får mobiler da de er stadig yngre. Så klart er det greit å hele tiden ha mulighet til å ta kontakt med barnet, det skaper en god trygghet. Likevel er det minst like mange potensielle farer, og da spesielt med tanke på Internett.  Å gi barnet mobil i en tidlig alder skaper dessuten et press på de foreldrene som ikke har råd eller som mener at det er for tidlig for barnet å få mobil.
Jeg har også inntrykket av at noen foreldre plasserer barna foran skjermen når de selv trenger en pause fra mas. Å plassere barna foran en skjerm når man selv har mye å gjøre er både en enkel og en dårlig løsning i lengden, selv om det kan være greit å gjøre det i blant.

Selv om boken min store deler foregår i den digitale verdenen, skriver jeg den også som en liten protest mot det digitale. Det er selvfølgelig spennende med digital kommunikasjon og kultur, men det er også mye å oppleve som ikke krever å sitte foran en skjerm.
Ved å skrive boken håper jeg at flere får øynene opp for utviklingen som er i ferd med å skje og at trendene etterhvert vil snu. Den digitale kulturen er nok kommet for å bli, men det behøver ikke å ta opp så mye tid som det den gjør i dag.

*Hva synes du om den digitale utviklingen?
*Hva tenker du om bokprosjektet?

-Veronica

 

Ukens fyrstikk – Nr 3

6756858807_eb21bc114b_b
(Kilde: Flood G.)

På nyåret er det mange som har som nyttårsforsett å trene mer. I denne ukens fyrstikk er temaet dans.

Tre tilfeldige ord: Stjernenatt, vinglass, papirlapp

Nedenfor ser du tre forskjellige begynnelser på historier. Bruk disse setningene til å komme igang:

-Hun svingte seg rundt i ensomhetens selskap.
-Sykdommen hindret han ikke i å drømme om et annet liv.
-Han kunne ikke fjerne blikket fra den grasiøse kroppen som beveget seg foran han.

To forslag til historier:
*Tre menn bestemmer seg for å lære seg å danse, noe som ikke går helt slik de hadde planlagt.
*En ung gutt som ser på ballett for første gang, beundrer danserne og stiller spørsmål ved det de gjør.

Et lite tips: Bruk noen minutter på å skrive ned akkurat det du tenker på før du starter med å skrive det du egentlig skal. Slik får du «renset» hodet for andre tanker og kan fokusere på skriveprosjektet. Det er også greit å samle disse tankene, slik at du kan lese gjennom dem senere og kanskje få nye ideer.

*Tentes en gnist eller en flamme hos deg?

-Veronica

Ukens fyrstikk – Nr 2

3383658690_e4319ecbcb_z(Kilde: Hartwig HKD)

Julaften nærmer seg med stormskritt, men det er ikke alle som har det like bra denne dagen. Temaet for denne posten er ensomhet.

Tre tilfeldige ord: Badekar, hest, granbar

Nedenfor ser du tre forskjellige begynnelser på historier. Bruk disse setningene for å komme igang:

-Julekulene trillet over gulvet, bort fra det nakne treet.
Han sippet til kaffen og kikket utover det som kunne ha vært hans.
-Fjelltoppen minnet han om den gangen da..

To forslag til historier:
*Ei gammel dame som akkurat har blitt enke tar en tur til butikken, hvordan det er å bare skulle handle til seg selv.
*Ei ung jente som bretter papirdukker for å slippe å være alene.

Et lite tips: Sliter du med å komme igang? Sett deg et passelig mål, som for eksempel 200 ord hver dag. Om du følger opp dette, har du nådd 1400 ord på en uke.

*Fungerer dette oppsettet greit?
*Er det noe du savner?
*Tentes en gnist eller en flamme hos deg?

-Veronica